Kakkelovnen har eksistert i Norden siden middelalderen, men de tidlige modellene slapp ut en stor del av varmen gjennom skorsteinen. I løpet av 1700-tallet økte bekymringen for det store vedforbruket, og svenske myndigheter begynte å undersøke muligheten for å utvikle en mer effektiv kakkelovn.
Den svenske staten ga arkitekten Carl Johan Cronstedt og Fabian Wrede i oppdrag å utvikle en mer effektiv kakkelovn, og i 1767 presenterte de en konstruksjon med slyngende røykkanaler, spjeld og luker. I stedet for at varmen raskt forsvant ut gjennom skorsteinen, ble røyken ledet gjennom kanaler inne i kakkelovnen, der varmen ble utnyttet og lagret i ovnens murte deler. Resultatet var en betydelig mer effektiv varmekilde, der ett enkelt bål kunne holde et rom varmt i opptil 10–12 timer, samtidig som vedforbruket ble betydelig redusert.
Mens konstruksjonen i hovedtrekk forble den samme, endret kakkelovnens utseende seg i takt med tidens stilidealer.
På bildet: "Beskrivning på en inrättning af kakelugnar til weds besparning av C.J. Cronstedt. 1767", Tekniska Museets arkiv
Nyrenessanse – påkostede salonger og rik utsmykning
I siste halvdel av 1800-tallet ble kakkelovner med mørke glasurer og rik relieffdekor populære i borgerlige hjem. Nyrenessansens kakkelovner hadde ofte kraftig profilerte kroner og ornamenterte kakler med grønn, brun eller blå majolikaglasur.
Kakkelovnens utforming ble også tilpasset rommets funksjon og status. I salonger og spisestuer ble ofte de mer påkostede modellene plassert, mens soverom og enklere rom kunne ha hvite, glatte kakkelovner, ofte runde i formen og med dekorerte kroner.
I samme periode ble produksjonen industrialisert. Nye metoder gjorde det mulig å produsere kakkelovner i flere utførelser og med blankere, mer porselenslignende glasurer. De enklere hvite modellene fikk stor utbredelse og ble rundt år 1900 vanlige også i arbeiderhjem.
Jugendstil – en ny stil i det vedfyrte hjemmet
Rundt år 1900 vokste jugendstilen frem som en reaksjon mot 1800-tallets historiserende nystiler. Inspirasjonen ble i stedet hentet fra naturens former, noe som også gjenspeilet seg i utsmykningen av kakkelovnene.
Jugendkakkelovnene var ofte hvite og blankglaserte, med dekorative relieffer på frise og krone. Stiliserte plantemotiver som blader, blomster og kongler var tilbakevendende innslag. Dekoren kunne også være malt direkte på kaklene.
Sammenlignet med nyrenessansens kraftige ornamentikk fikk jugendkakkelovnene et mykere formspråk, der utsmykningen ofte fulgte organiske linjer.
Nasjonalromantikk – norrøne mønstre og håndverksidealer
Parallelt med jugendstilen vokste nasjonalromantikken frem, med inspirasjon fra eldre nordisk byggetradisjon, historiske forbilder og håndverk.
Også kakkelovnene fikk et mer historisk forankret uttrykk. Norrønt inspirerte ornamenter og relieffmønstre forekom, noen ganger på kakkelovner med fargede glasurer.
I samme periode ble også produksjonen av kakkelovner etter forbilder fra 1700-tallet tatt opp igjen. For å etterligne eldre, håndlagde kakler ble det blant annet brukt tonede tinnglasurer som ga overflaten et mer ujevnt og levende utseende. De historiske kopiene og de nasjonalromantiske modellene var parallelle uttrykk for tidens interesse for eldre formgivning.
1920-tallet – sentralvarmen forandrer hjemmene
I løpet av 1910-tallet begynte man å installere sentralvarme i nye boligbygg, og på 1920-tallet fikk denne oppvarmingsformen stadig større utbredelse i byene. Dermed ble behovet for kakkelovner som hovedsakelig varmekilde mindre, selv om de fortsatt ble brukt i mange eldre boliger og på landsbygda.
I de nye hjemmene ble den åpne peisen i stedet et verdsatt innslag, ikke minst i entreer og oppholdsrom. Peisene ble ofte utformet i tråd med 1920-tallets klassisistiske idealer, med rette linjer, tydelige proporsjoner og peisomramminger i for eksempel stein eller marmor.
Ildstedet hadde dermed begynt å få en annen rolle i hjemmet. Fra først og fremst å være en nødvendig varmekilde ble det også et arkitektonisk element, der utformingen fortsatt gjenspeilte tidens stilidealer.
